Samtaleterapi

Hypnoterapi

Regresjonsterapi

Samtaleterapi

Det hjelper å snakke om det.” Du har helt sikkert hørt det før … Og du har sikkert hørt det så mange ganger at du er gått lei av uttrykket.
I de fleste former for terapi er det selve samtalen som er hovedverktøyet. Den grunnleggende idéen er at det hjelper å uttrykke de indre følelsene med ord istedenfor å «brenne» inne med de.

Med andre ord hjelper det å snakke om det, men hvorfor? Hva er de helbredende mekanismene som er på spill i samtaleterapi? 

Prøv å lytt til deg selv og ikke minst tørr å bli kjent med hvem du egentlig er. Hva er det du kaller «meg». Når du gjør det øver du deg på å se litt dypere inn i deg selv. Oppgaven er å observere seg selv, og da er det i sakens natur ”noe” som observerer, og noe som blir observert. Det som blir observert er alle de tingene du vet om deg selv – Jeg er pappa, mamma, lege, journalist, jeg veier så og så mye, har blondt hår, er ganske sosial, blir irritert hvis noe forsøker å 

 

kontrollere meg og så videre. Slike ting er noe man kan se ved seg selv, og de blir på sett og vis objekter for vårt observerende selv. Med andre ord er det ”Jeg” som observerer ”Meg”. I hverdagen vår tenker vi lite og ingenting om denne typen analyse og observasjoner. Men innen samtaleterapien er dette noe vi fokuserer på, enten det er en til en eller som parterapi.
Samtaleterapi er med å ”løsrive” oss fra mentale konstruksjoner i «Jeg» som vanskeliggjør selvrealisering. I en terapeutisk samtale om seg selv, blir du ofte bedt om beskrive «Jeg». For å gjøre det må en ta to skritt tilbake og se seg selv utenfra.

Mange av dagens samtaleterapeutiske metoder og andre selvutviklingsstrategier handler om selvobservasjon.

Allow yourself to see what you don’t allow yourself to see.”

–Milton H. Erickson